Den første internasjonale konvensjonen om luftkvalitet fyller 40 år

Geneve, 11. og 12. desember: «Konvensjonen om langtransporterte grenseoverskridende luftforurensninger» feirer sitt 40-årsjubileum i 2019. Som den aller første internasjonale konvensjonen om luftkvalitetsproblematikk var den avgjørende for å regulere luftforurensning over landegrenser, som for eksempel sur nedbør fra kontinentet til Norge.

Konvensjonen om langtransporterte grenseoverskridende luftforurensninger (Convention on Long-range Transboundary Air Pollution – CLRTAP) var, da den først ble undertegnet av 32 land i 1979, den første internasjonale avtalen som forpliktet deltakerlandene til å jobbe for å redusere luftforurensning på regionalt plan. Foruten de nordiske og EU-landene var Sovjetunionen, Polen, Hviterussland, USA og Canada også blant landene som først underskrev. 

NILU involvert fra start
Bakgrunnen for CLRTAP strekker seg tilbake til 1960-tallet. Det var da forskere – blant annet fra NILU - Norsk institutt for luftforskning – først påviste sammenhengen mellom svovelutslipp fra kontinentet og forsuring av innsjøer i Skandinavia.

Tidlig på 70-tallet var det ikke allment kjent at luftforurensning kunne transporteres langt av sted med luftstrømmene, og ende opp som forurenset nedbør mange mil unna utslippsstedet. Men i perioden 1972 og 1977 ble det publisert flere studier som bekreftet hypotesen om at luftforurensende stoffer kunne fraktes med vind og vær.

Det endelige gjennombruddet kom med forskningsrapporten «Long Range Transport of Air Pollutants, Measurements and Findings», som NILU utarbeidet for OECD i 1977. Den ble epokegjørende for forståelsen av langtransportert luftforurensning, idet den klart viste at forurensning kunne transporteres over store avstander og avsettes tusenvis av mil fra der utslippene opprinnelig skjedde. Den påpekte også at hvert enkelt land hadde liten mulighet til å redusere sur nedbør gjennom kun nasjonale tiltak. Forsuring og tilsvarende utfordringer krevde samarbeid på internasjonalt nivå.

Luftforurensning som internasjonalt anliggende
På 70-tallet ble altså luftforurensning stort sett betraktet som et nasjonalt anliggende. At forurensende industriutslipp fra ett land kunne forurense et annet var et betent tema, og gjenstand for stor debatt både innen forskning og politikk.

– Konvensjonen var viktig rent miljømessig, sier forskningsdirektør Kjetil Tørseth fra NILU, – idet den sørget for å kraftig redusere utslipp av både svovel og nitrogen som bidro til skogdød og forsuring av vassdrag i Skandinavia. Men den hadde, og har fortsatt, en politisk side i sin klare oppfordring til samarbeid på tvers av landegrenser. 

Tørseth har jobbet med sur nedbør helt siden starten av sin forskerkarriere. Han kan fortelle NILU fortsatt er involvert i konvensjonsarbeidet, gjennom sin rolle som koordinator for den kjemiske delen av måleprogrammet til det felleseuropeiske overvåkningsprogrammet EMEP (European Monitoring and Evaluation Programme). NILU står også for innsamling, bearbeiding og offentliggjøring av alle måleresultatene fra EMEP.

Hva betyr konvensjonen i dag?
Målingene som foretas i forbindelse med EMEP-programmet har etter hvert fått langt bredere anvendelse enn først tenkt. De har blitt brukt inn mot FNs rammekonvensjon om klimaendring (UNFCCC), Stockholmskonvensjonen om persistente organiske forurensninger og Minamatakonvensjonen om kvikksølv.

– Arbeidet med CLRTAP sto høyt på agendaen for det daværende Statens Forurensningstilsyn, sier Tørseth, – og også Norges Forskningsråd hadde programmer som direkte støttet kunnskapsutvikling som kom norske myndigheter og konvensjonen til nytte. Så CLTRAP har hatt store konsekvenser for klimaforskning generelt, også i det den etablerte rammer for internasjonalt samarbeid og åpen deling av gode grunnlagsdata. 

Med tiden har antallet stoffer som omfattes av konvensjonen og de tihørende protokollene blitt gradvis utvidet. Per i dag omfatter den også bakkenært ozon, persistente organiske miljøgifter, tungmetaller og partikler. Konvensjonen har ført til kraftig nedgang i utslipp, særlig for svovel, og de forurensningsreduserende tiltakene har ført til at den forventede levealderen i Europa har økt med ett år (CLRTAP Scientific Assessment Report, 2016). I tillegg har skog og vassdrag kommet seg fra forsuringen.

– Selv om vi nå feirer 40-årsjubileet til konvensjonen og kan se tilbake på det vi har oppnådd, er det også viktig å fokusere på det videre arbeidet, sier Tørseth. – Framover vil fokus ligge på å få med land i Øst-Europa, Kaukasus og Asia, dele kunnskap og kompetanse, og få til politisk samhandling. Langtransportert luftforurensning er fortsatt en utfordring vi må løse gjennom internasjonalt samarbeid. 

Faktaboks: Konvensjonens 8 protokoller
Konvensjonen om langtransporterte grenseoverskridende luftforurensninger omfatter åtte protokoller. De identifiserer konkrete tiltak som medlemslandene er forpliktet til å gjennomføre for å kutte egne utslipp:

• Protokollen om reduksjon av forsuring, overgjødsling og bakkenært ozon (Gøteborgprotokollen), 1994
• Protokollen om tungmetaller, 1998
• Protokollen om persistente organiske miljøgifter (POP-er), 1998
• Protokollen om videre reduksjon av svovelutslipp, 1994
• Protokollen om utslippskontroll av flyktige organiske komponenter (VOCs), 1991
• Protokollen om kontroll av utslipp av nitrogenoksid eller av den mengde nitrogenoksid som krysser nasjonale grenser, 1988
• Protokollen om minst 30 prosent reduksjon av svovelutslipp eller av den totale mengden svovel som krysser nasjonale grenser, 1985
• Protokollen om  langsiktig finansiering av samarbeidsprogrammet for overvåkning og måling av de langtrekkende luftforurensningene i Europa, 1984