SIGBJØRN BRATLI

Utstillingen "Første person flertall" viser to filmer, «Leeskring» og «Tamez», som begge kretser om oversettelse og tolkning på tvers av språkbarrierer. Filmene kan sees i Hvelvet til Telemark kunstsenter i perioden 27. mars - 2. mai 2021.

Filmene til Sigbjørn Bratlie er ofte laget som forsøk på å rydde opp i og sementere språklig mening i det flyktige eller uforståelige. Bratlie forteller:

  –  De siste årene har jeg jobbet med temaet ’kommunikasjon på fremmede språk’. Som performance-prosjekter er filmene det endelige resultatet av en prosess der jeg først setter av cirka ett år til å lære meg et (mer eller mindre nyttig) fremmedspråk, for deretter å bruke dette språket i en kunstnerisk setting. Et spesifikt språk og dets karakteristika blir således et instrument for å utforske historie, geografi eller menneskets tilknytning til naturen.

– Jeg prøver å formidle komplekse ideer over språkbarrierer, å lete etter dypere mening i gebrokne samtaler. Felles for alle verkene er en ekstremt tidkrevende, noen ganger fåfengt og tidvis komisk og frenetisk leting etter mening og gjensidig forståelse.

«Leeskring» (27 minutter, 2019)

En lesesirkel, innspilt i Cape Town i Sør-Afrika. Jeg er selv ordstyrer, og de fem andre deltagerne er afrikaans-talende sørafrikanere. Verket vi har lest og som vi diskuterer, er novellen ’Sanatorium under timeglasskiltet’ av Bruno Schulz (1892 – 1942). Kun to novellesamlinger finnes etter Schulz. Han tilbrakte hele sitt liv i den lille byen Drohobych, i dag en del av Ukraina, da Schulz ble født en del av Østerrike-Ungarn, og i mellomkrigstiden en del av Polen.

Schulz er heller ikke oversatt til afrikaans, og det var en viktig del av dette prosjektet at jeg først lærte meg språket, og deretter selv oversatte novellen, som er på 30 sider, til afrikaans. Afrikaans er veldig lett å lære seg, det er et germansk språk nesten uten grammatikk, men oversettelsen min var ikke spesielt virtuos av den grunn. Likevel, noe av det mest interessante vi diskuterte, var de tingene som faktisk lyser gjennom av litteratur i dette mylderet av språk, oversettelse, tidsepoker, kulturkontekster, litterær stil og språknivå.

«Tamez» (21 minutter, 2020)

En naturdokumentar på jiddisch, språket de østeuropeiske jødene snakket før krigen. Det jiddiske språket jeg snakker i denne filmen er ikke Isaac Leib Peretz’ eller Mendele Moicher Sforims språk, – språket fra gullalderen av jiddisk litteratur på slutten av attenhundretallet. Jeg har brukt om lag ett år på å prøve å lære meg jiddisch, og deretter skrevet filmen etter beste evne. Sannsynligvis gjør jeg grammatiske feil her og der, og setningsbygningen min er nok en del steder ganske klønete. Og trolig har enkelte planter og insekter fått feil navn, da det har vært vanskelig å finne korrekte jiddiske betegnelser. Det var likevel viktig for meg å skrive filmen på egenhånd; slik at det er min jiddisch som høres, mitt forsøk på å fortelle.

Dokumentaren er filmet i nærheten av den lille latviske byen Aizpute. Området jeg filmet i hadde cirka 20% jødisk befolkning før Annen Verdenskrig. Premisset for dokumentaren er et slags fåfengt håp om at det jiddiske språket henger igjen i landskapsformer, naturfenomener og vegetasjon, og at det å snakke om naturen og livet der, er en slags hyllest til den forsvunne befolkningen.