Dette midlet løser ikke fly- og trafikk-kaoset i Europa, men…

Men for det store antall beinbrudd kan midlet være en hjelp. Og koplingen til fly- og trafikk-kaoset i Europa er snø og is som gir farlige, glatte overflater.
Det er denne sta personen som ikke gir seg etter 10 år med sitt patenterte produkt – og som foreløpig ikke tjener en krone på dette, men en dag…

Midlet øker effektivt friksjonen på is og snø - og det er ikke et salt eller et smeltemiddel, heller ikke noen form for knuste materialer av stein, leca eller skjell, men et rødbrunt, småkornet naturprodukt som har stor evne til å absorbere vann!  Og denne sta personen og hans team har vist at det er en entydig sammenheng mellom evnen til å absorbere vann - og høy friksjon på is og snø.

Det unike som gründeren Stein og hans team har kommet frem til gjennom forsøk og tester, er den klare sammenhengen mellom stoffenes evne til å absorbere vann - og friksjon på is (og snø); Jo større absorpsjonsevne for vann, jo større friksjon på is.

Stoff som aske, sagflis, kalk og sement, og de fleste andre finmalte produkter, virker utmerket som strømidler på is og snø. Men i praksis egner disse stoffene seg dårlig som strømidler, fordi de støver, klisser eller er lite miljøvennlige. Produktet som Stein og hans team har funnet frem til; Ice-Crust som er basert på Diatomé-jord, unngår disse svakhetene. Om det så synes dyrt pr liter, er det billig pr m2 ved strøing.

Når det gjelder glatte veier og flyplasser har Stein og teamet hans et ide-konsept om hvordan dette og tilsvarende midler kan brukes til å skaffe tilstrekkelig friksjon. Men det er langt frem til et ferdig utviklet og testet system som både fungerer og som er konkurransedyktig. 
Men det de ønsker å få anerkjennelse for nå er oppdagelsen av ”Absorberende friksjon”, som de kaller sammenhengen mellom materialers evne til å absorbere vann og friksjon på is.    
Men foreløpig konsentrerer de seg om glatte flater som ikke er veier og flyplasser – flater som kan strøs med deres tørre, finkornede middel, hvor det ikke er trafikk som blåser dette vekk. Og slike flater er p-plasser, trapper, inngangspartier, gangveier osv. – hvor det nettopp skjer beinbrudd pga. glatte flater.

Og en av deres største utfordringer i salget av dette produktet, er å overbevise folk om det er billig i bruk pr m2, om det så er dyrt pr liter. Hovedargumentet er å sammenligne deres produkt med grus, som er det mest brukte, friksjonsbaserte (ikke salt) strømiddel i Norge idag. 1 liter av deres stoff inneholder ca 20 mill korn, og 1 liter grus ca 10.000 steinbiter. Hvis hver steinbit erstattes med 10 korn av deres stoff, kan disse små kornene dekke 200 ganger større areal enn grus, og da kan gjerne prisen på deres produkt være mye høyere enn grus. I tillegg er grus 3 ganger tyngre, det må fjernes etter vinteren - og grus gir markert dårligere friksjon på blank is enn deres produkt.

Når det gjelder videreutvikling av dette produktet har Stein og hans team definert 2 skritt.

Det første skrittet er å få laget en automatisert strøing av drivhjulene på tunge kjøretøyer som busser og lastebiler. Dette er de i gang med.

Det andre skrittet er – som nevnt over – å realisere konseptet; Å påføre glatte flater på flyplasser og veier med en hinne av fastfryst ”sandpapir” som gir tilstrekkelig friksjon for alle typer transportmidler. Her stilles det mange spørsmål, og det er langt fra sikkert at det kan gis gode nok svar på alle spørsmålene. Men det er fascinerende å få testet ut et slikt konsept, og se om svarene tilfredsstiller de miljømessige, økonomiske og funksjonelle kravene som stilles til et slikt konsept.

De fleste er enige om at salt er et nødvendig onde, og hvis vi kunne bli kvitt det meste av de enorme mengder av salt som brukes på vinterveiene rundt om i verden, vil det være et fremskritt.

Referanser

* En grundig omtale av ”Strømidler for is og snø” finnes på WIKIPEDIA.
* En presentasjon av Ice-Crust gis på www.crust.no .  
* Det finnes også et større antall pressemeldinger om Ice-Crust i NTB’s arkiv.