Pop al dente fra Magnus Børmark

Magnus Børmark kaller musikken på debut-soloalbumet sitt for pop al dente. Ni fengende popmelodier som i teorien kunne vært fremført av én mann og hans gitar, men har endt opp som noe rikere og mer snedig.

Popmusikk med tyggemotstand. Som det sømmer seg en musiker som oppgir alt fra Kate Bush, The Beatles og deLillos, via Kraftwerk, Aphex Twin og Radiohead, til Tool, Refused og Meshuggah som store inspirasjonskilder.

Børmark har vært en sentral skikkelse i norsk musikkliv i rundt regnet 20 år allerede. Du kjenner ham som den utagerende, Spellemann-prisvinnende, svært visuelle gitaristen i folkrockbandet Gåte. For få kjenner ham også som kraftsentrumet i bandet 22, et bejublet alternativt prog-popband som ga alle som så dem hakeslepp, men som muligens var litt forut for sin tid (mer om det under).

Mange kjenner ham, selv om de kanskje ikke er klar over det, som teatermusikk-komponist og lyddesigner for oppsettinger ved Trøndelag Teater, Haugesund Teater, Det norske Teatret og Black Box.

Nå håper vi at du vil bli kjent med ham som Magnus Børmark – soloartist, på norsk.

– Jeg har alltid skrevet låter som dette, sier han fra en 26 kvadratmeter stor hytte på Smøla, der han tilbringer sommeren sammen med kjæresten og parets lille nyfødte, Bror.

– Lydfriken i meg – han som eide masse effekt- og ekkobokser før han eide en gitar – har fått rast greit fra seg. Men jeg har alltid elsket gode melodier også. Nå var tiden inne til å si «føkk it, jeg bare gjør det, på morsmålet».

Men et streit, rett-frem akustisk visepopalbum kunne «Alt er her all tid» aldri bli.

– Produksjon er en del av det musikalske språket mitt, sier multi-instrumentalisten. – Så om jeg til å begynne med så for meg organisk tresmak og kassegitar, ble det raskt til at jeg begynte å fylle på med andre elementer i musikken. Jeg ville gi folk noe å tygge på, rent harmonisk sett, og det tok ikke langt tid før jeg var i gang med å programmere trommespor. Jeg ønsket også å samarbeide med andre.

Børmark er en sånn type musikk-autodidakt som kan gripe fatt i nær sagt et hvilket som helst instrument, og på misunnelsesverdig kort tid beherske det. Men det var viktig for ham at «Alt er her all tid» ikke ble en «endimensjonal og incestuøs» – hans ord – lytteopplevelse, slik «se, jeg har gjort alt selv!»-soloplater av og til kan bli.

Martin Langlie – tidligere i Gåte, nå i Valkyrien Allstars – ble invitert til å spille trommer på albumet. Børmark tilbrakte også en uke i Amper Studio i Oslo, der han lot den meritterte produsenten/teknikeren/mikseren Bård Ingebrigtsen (I Was A King, Odd Nordstoga, Hedvig Mollestad, Geir Sundstøl, en hel haug andre) sette sitt preg på noen av innspillingene.

Den største arbeidsøkten foregikk i et studio i Kristiansand, der Bømark kunne jobbe konsentrert og «flytte inn» i den atmosfæren han ville at albumet skulle ha.

«Alt er her all tid» har mye på hjertet, men fatter seg i korthet. Ni sanger og knappe 40 minutter. Ni usedvanlig iderike låter, og 40 skikkelig mettende minutter. Pop al dente.

«Usynlig»

– Den er til boren min, Daniel, som døde for noen år siden. Han var fem år eldre enn meg, født i 1977, og det er ikke tilfeldig at den kan minne om popmusikken fra nittitallet. Det var musikken vi hadde til felles, i den perioden jeg så mest opp til ham. Det er ikke tilfeldig at den refererer til en rekke afroamerikanske åtti- og nittitallshelter heller, fra Billy Ocean til Carl Lewis. Daniel var halvt afrikansk, og på jakt etter forbilder som så ut som han selv. I utgangspunktet tenkte jeg at det var corny å skrive en sang om den døde broren min. Men jeg både grein og blødde neseblod da jeg hørte den ferdige innspillingen. Poenget var å hylle den tiden vi hadde sammen. Et liv er ikke noe mindre verdt selv om det blir avsluttet før ditt eget. Jeg liker at den ikke høres ut slik man regner med at en sang om en død bror vil høres ut.

«For sær i går»

– Jeg har ofte tenkt at jeg er litt for tidlig ute for mitt eget beste. Jeg tenkte det da bandet mitt, 22, ikke fikk den suksessen jeg syntes vi fortjente. Og jeg tenkte det da jeg startet vegetarsjappe i Trondheim i 2007 – sånn cirka 15 år før vegetarmat ble noe alle er interessert i. Det handler om å være en pioner, litt i forkant i din egen samtid, og om alle som danser uavhengig av tidens ånd. Det er også en sang til de som sitter og lager låter og aldri gir dem ut, og om at suksess nok smaker best når du oppnår den på dine egne premisser. Det kan være at tiden tar feil, og du har rett.

«Magnet»

– Den handler om å se mulighetene som ligger rett foran nesetippen din. Jeg prøver å være våken for synkronisiteter. Askeladd-effekten. Det du trenger, er her. Du må bare få kontakt med det, og frigjøre deg fra dine egne forventninger. Da blir livet enklere. Eksempel: Kjæresten min heter Grande til etternavn, og er fra Lierne. Da vi møttes tenkte jeg «oj, for et dritbra menneske». Men hodet mitt holdt liksom igjen: «Nei, det skal ikke være oss to». Så skiltes vi for påskeferien, og da begynte følelsene å overmanne hodet. Hver gang jeg så en pakke lefser fra Lierne, tenkte jeg på henne. Når jeg gikk forbi Grande frisør skjedde det samme, eller når jeg så en pakke Grande XL kondomer på supermarkedet. Jeg skjønte etter hvert at jeg brukte navnet hennes til å få kontakt med min egen underbevissthet. Den sa: «Magnus, ikke lytt til hodet. Det her vil du».

«Ingen som dæ»

– Han som mikset albumet med meg utropte «Ingen som dæ» til en freak anthem. Og det er det vel noe i. Den henger sammen med «For sær i går», og er også en slags trøstevise til meg selv. Jeg har alltid gjort min greie, og vært veldig positivt innstilt til det meste. Kanskje for positiv. Livet gir deg jo noen smeller, og jeg vet hva det innebærer å bli stående utenfor og bli driti ut. Jeg lagde den sammen med Bård Ingebretsen i Amper Studio i Oslo: Jeg spiller faktisk kun akustisk gitar på den. Bård jobber med arrangementer og produksjon på en måte jeg kicker på, og det var viktig for meg å invitere andre inn i dette soloalbumet. Få inn flere elementer, en følelse av at flere hender hadde tatt i produktet.

«God dårlig tid»

– Jeg er dessverre kjent for å komme sent til avtaler. Jeg har forsøkt å analysere hvorfor det er slik, og har vel kommet til at jeg velger det. Det ligger en slags livsvegring til grunn for det, antar jeg – en motvilje mot å komme i gang. Det kan ofte ha negative konsekvenser, som da jeg skulle levere en koffert til kjæresten min som skulle ut og reise, og kom for sent. Da kan «et rødt kryss bli et dødskyss». Andre ganger er det derimot nødvendig å ta tiden til hjelp. For den kan tjene deg også. Jeg hadde høye harmoniske ambisjoner med denne sangen, og pyntet den med alt fra nøkkelharpe til fløyte. Jeg leser ikke musikk, og er ikke musikalsk utdannet. Men jeg spiller det meste, i alle fall inntil en viss grad, og bruker teknologien som låtskriver-verktøy. Jeg har ikke noe harmonilære, men ivrer etter å ha det!

«Stopp å spæll»

– «Stopp og spæll» er mange år gammel, og vokalen er hentet fra demoinnspillingen jeg gjorde den gangen. Også dette er en låt om å gründe noe som ikke bli verdsatt i samtiden, rent spesifikt bandet vårt 22. Vi var ganske sikre på at vi satt på noe som verden og Norge trengte, og skred til verket med stor lidenskap: Jeg og [bassist og vokalist] Mats Paulsen forskanset oss fra verden, sto opp klokka fire om morgenen og lagde musikk. Problemet var bare at vi lagde oss et arbeid vi ikke fikk betalt for, og at energien i bandet etter hvert ble anstrengt som følge av det. Vi bommet litt. Men de vi traff, traff vi ettertrykkelig. Jeg elsker den frustrerte energien i denne låten, måten den nesten krakelerer mot slutten. Jeg var litt i tvil om den hadde noe på albumet å gjøre. Men til slutt så kastet jeg ut en rolig låt til fordel for denne.

«Endre»

– Onkelen min, min fars bror, bodde på gata i Trondheim fra han var i midten av 20-årene. Han ble aldri diagnostisert, og var ikke rusmisbruker. Han var en sånn uteligger som ryddet opp etter seg. Men han var jo mentalt syk, og en figur jeg var nysgjerrig på og fascinert av under oppveksten. Det gikk det rykter om at han egentlig var en steinrik fyr, som bare hadde vendt ryggen til alt. Det stemte ikke på en prikk akkurat, men det var likevel noe i det: Da han døde arvet jeg en anselig sum penger – sosialstønad han aldri hadde brukt. For min egen del markerer sangen veien ut av en tid da dagene var jævlig grå, etter at broren min døde og bandet mitt ble lagt ned. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, men tvang meg selv til å gå i studio for å spille inn denne sangen. På første forsøk oppnådde jeg ikke stort annet enn å få bekreftet for en rævva fyr jeg var, og at jeg hadde forspilt alle sjansene mine i livet. Men etter den andre dagen, og den tredje … Å jobbe med «Endre» ga meg en pause fra den mentale selvskadingen jeg holdt på med. Det er så viktig å ha en lidenskap i livet. Når du gir deg hen til den, detter tingene gradvis på plass. Da kommer «Magneten» inn i livet igjen.

«Morgenvise til Bror»

Det er en unge i bakgrunnen på alle lydopptakene jeg gjør nå om dagen. Jeg er blitt far, til en sønn som heter Bror, og det føltes godt å runde av albumet med en sang som tar solo-konseptet helt ut, med akustisk gitar og vokal. Jeg var inspirert av en åpen G-stemming på gitaren, som jeg forbinder med Joni Mitchell og hennes album «Clouds», samt selvfølgelig The Beatles’ «Blackbird» – som vel allesanger á la denne står i gjeld til. Tekstmessig var det et poeng å bruke det første og beste som rant meg i hu. Det var viktig å ikke bli for flink eller for clever. Vokalt måtte jeg på en måte «lure» meg selv inn i en tilstand der jeg bare kunne synge den, rett av, uten å tenke for mye på at det skulle bli «bra». Poenget er å fortelle og formidle noe om barnets