Alt er relativt for Lars Lillo-Stenberg

Den prisvinnende norske artisten og låtskriveren Lars Lillo-Stenberg er mest kjent som frontmann i det ikoniske norske bandet deLillos. De hadde sitt kommersielle gjennombrudd i 1986 og har gitt ut album og turnert jevnlig siden. Lillo-Stenberg er også en del av bandet Young Neils, har gitt ut en rekke soloprosjekt, samt instrumentalmusikk til en rekke norske filmer, og han har skrevet bok.
Med andre ord, han er åpen, nysgjerrig og evig skapende.

«H.P. Gundersen har lenge hatt en visjon om at jeg skulle bort og møte vennene hans i L.A. for å spille inn en Americana-skive. Så det er på grunn av ham at den er innspilt. Pandemien kom og ødela første forsøk, så i noen år har jeg lagt låter til side som jeg tenkte ville fungere til noe slikt. Kanskje ikke reinspikka Americana, men det er et vidt begrep har jeg forstått.»

Lillo-Stenberg er i hovedsak kjent for sine naivistiske norskspråklige sangtekster og karakteristiske vokal og tolkninger. Hvordan overførte han dette til et nytt språk og sjanger?

«Først i fjor høst satte jeg i gang med å lage tekster. Å skrive på engelsk har jeg nesten ikke gjort siden tenårene, men kanskje nettopp derfor var det ganske befriende at språket ga meg tilgang til den type tekster der jeg ikke helt bryr meg om hva som blir sagt. På plata varierer det sånn sett, noen tekster er litt abstrakte, andre mer konkrete, men de kom til meg ganske lett uten at jeg kan si hvorfor.»

Det engelskspråklige Americana-prosjektet «Everything Is Relative» er Lillo-Stenbergs tiende soloprosjekt. Det er et lavskuldret overskuddsprosjekt på alle måter, godt illustrert av hvordan singelen «Some People In This Land», som er Lars i duett med legenden Loudon Wainwright III, kom til. Lars har kjent Loudon i noen tiår, og de tok en lunsj sammen da Lars var i Los Angeles. Der snakket de naturlig nok om prosjektet, noe som resulterte i at de stakk bort til studio hvor de øvde sammen i femten minutter før de spilte inn låten.
Men det var ikke bare denne legenden Lars fikk jobbe med der borte.

«I L.A., hvor så mange folk som i generasjoner har holdt på med musikk som sin hovedgeskjeft, så blir det så mange nivåer av status, man kan fint oppleve store talenter som ikke assosieres med streaminghits, men likevel nyter stor respekt og ære. Et eksempel, og en veldig fin fyr, er låtskriveren Foster Timms som dukket opp og sporty slang seg med i en duett på «Gives Me A Thrill».»

Lars forteller om det unike med det han beskriver som en stor underskog av musikkmiljøer hvor han altså hadde H.P. Gundersen som los og kjentmann. Gjennom hans nettverk fikk Lillo-Stenberg samarbeide med en hel rekke dyktige og inspirerende talenter.

«H.P. har samarbeidet mye med Jason Hiller. Jason har jobbet som bakmann på en hel masse prosjekter og er en dyktig musiker. På «Everything Is Relative» er han studiotekniker og bassist. Hans kone Maesa Pullman og hennes kusine Rosa Pullman er talentfulle låtskrivere og sangere. De korer begge to, og Rosa er også med i duetter med meg på plata. På keyboard er J.T., en rutinert kar som heter John Thomas og som for tiden spiller med gitarvirtuos Albert Lee. J.T. er mangeårig organist for Bruce Hornsby, og faktisk også det sære prosjektet Sparks. På tre låter spiller Marty Rifkin pedal steel og dobro. Han er en ettertraktet musiker som har spilt med både Bruce Springsteen og Tom Petty, ja til og med Glen Campbell. Franskmannen Ben Lecourt er yngst, men var veldig godt forberedt, og han trakterer trommesettet med både en energisk iver og rutinert kulhet. Veldig smakfullt.»

I tillegg bidrar H.P. med slide gitar og andre gitarpålegg. Mens Lillo-Stenberg selv i hovedsak spiller akustisk gitar, men også elektrisk. Og litt keyboard.

«Jeg må si at jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk lov til å lage dette albumet.
Everything is relative, and this was relatively incredible.»

Lars Lillo-Stenbergs soloalbum «Everything Is Relative» er ute fredag 25. august.