Organdonasjon, en kjærlighetshandling

St. Valentinsdagen er i emning. 14. februar er dagen, dagen for feiring av kjærlighet og romantikk.

Vi feirer ofte dagen med å bringe konfekt, blomster og Valentinkort til vår kjære! Valentin er en tidlig kristen helgen. Stiftelsen Organdonasjon har valgt å knytte organdonasjon til bl.a. Valentinsdagen. Denne dagen arrangeres det stands, deles ut donorkort og informasjonsmateriell over hele landet. En av mytene rundt St. Valentin er at han under et fengselsopphold helbredet datteren til sin fangevokter. Det er god anvendelse av en gammel tradisjon, organdonasjon gir mulighet for helbredelse, og handler om å gi en gave, en gave for livet og til livet!

Den første vellykkede transplantasjonen i verden skjedde i 1954. Det var en nyretransplantasjon. To år senere skjedde det samme i Norge. Den første tiden var dette eksperimentell medisin. Fra 1969 hadde Norge på plass et transplantasjonsprogram, og dermed et etablert medisinsk tilbud med mulighet for, etter hvert, å transplantere flere organer: hjerte, lunger, lever og bukspyttkjertel.

En organtransplantasjon forutsetter organdonasjon. I de fleste tilfeller betyr dette at et menneske som dør av en uopprettelig hjerneskade, etter at all blodsirkulasjon til hjernen har opphørt, kan gi organer til livreddende transplantasjon. Da er vi midt i et av livets paradokser; et menneske dør, noen pårørende opplever et mørke av sorg og savn. Et annet sted kan dette meningsløse gi grunnlag for håp og optimisme. For noen en katastrofe, for andre mulighet for liv og fremtid. Fordi livene våre er sårbare og dødlige er vi alle i utgangspunktet potensielle donorer. For å sikre at jeg, når livet mitt er over, og mulighetene ligger til rette for det, kan bli organdonor er det nødvendig at jeg tar stilling nå, og informerer mine nærmeste om mitt valg. Når mitt ja til organdonasjon er kjent gjør jeg det lettere for mine kjære om de en gang skulle være de som må informere helsepersonell om mitt standpunkt.

I 2014 ble det i Norge utført 116 organdonasjoner fra avdøde. Fra disse 116 avdøde personene fikk 456 medmennesker et nytt organ og dermed et nytt liv, en helt annen livskvalitet og en total forandring av sine fremtidsutsikter. Det kunne vært fler! Av grunner vi ikke helt vet sier mellom 20 og 30 prosent av de pårørende, som må svare på vegne av sin kjære, nei til organdonasjon. Et paradoks i denne sammenheng er at den livstruende syke som trenger et nytt organ, sjeldent eller aldri sier nei til transplantasjon. Fra et friskt perspektiv er det nok også slik at nær innpå alle de som skulle komme i behov av et nytt organ vil si ja til det! Ved utgangen av 2014 står mer enn 400 mennesker på venteliste for et organ i Norge. I det samme året døde 12 personer mens de stod på venteliste for å få et organ!

Som sykehusprest i mer enn 30 år har jeg møtt pasientene som venter på et nytt organ, i en krevende ventetid med en utrolig forringet livskvalitet. Jeg har sett gleden og takknemligheten hos pasientene som har fått transplantert det helt nødvendige organet. Takknemlighet til helsevesenet som har kompetansen og fagfolkene, men aller mest ydmykhet overfor den familien som har lidt tap, men sagt ja til organdonasjon. Jeg har stått ved sengen til de som aldri fikk det nødvendige organet og som måtte se døden komme. Jeg har vært på intensivavdelingen og møtt pårørende til pasientene som ble organdonor, sett smerten i avskjeden, sett tårene, hørt ordene om kjærlighet. Jeg har møtt tenåringssønnen som står ved mors seng, de venter på at organdonasjonen skal bli gjennomført. Han ser på mor som har vært sentrum og samlingspunkt i hans og søsknens liv. Mor har i alle sammenhenger vært aktiv og engasjert. Så sier han stille: «Mor har alltid vært min helt i livet, nå er hun min helt også i døden». Mennesker rives bort, ut av livet midt i livet. Det gir ingen mening, det er sort sorg. Likevel kan mange pårørende til pasienter, som ble organdonor, si noe om at det å vite at deres kjære har reddet livet til flere andre, faktisk gjør sorgens mørke mindre mørkt. Det meningsløse kan oppleves som litt mindre meningsløst.

Sannsynligheten for at du og jeg skal bli organdonor er liten, men muligheten er der. Sannsynligheten for at du og jeg en gang i løpet av livet skal komme til å trenge et nytt organ i vår kropp er også liten, men muligheten er der. Husk: «Don´t take your organs to heaven, heaven knows we need them here!. Bruk endelig St. Valentinsdagen til noe fornuftig, gi en gave til dine medmennesker – si ja til å bli organdonor, fyll ut et donorkort (www.organdonasjon.no) og aller viktigst: fortell om ditt valg til dine nærmeste og dine omgivelser.

– Leif Kristian Drangsholt,

Sykehusprest SSHF

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen

Foto: Colourbox