Lager TV om en arbeidsplass av de sjeldne

Dokumentarskaper Karen Sofie Hesseberg ønsker å få frem at ingen av oss kan definere andre menneskers livskvalitet. Hun har skildret livet på Solstein i en sterk TV-serie.

Karen jobber til daglig som journalist i TV Haugaland. Over lengre tid har hun fått dokumentere et sted godt utenom det vanlige.

– Jeg har alltid visst at det var historieforteller jeg ønsket å bli. Det aller kjekkeste er å få lage TV, siden det er et så sterkt medium, sier hun.

Solstein er en varig tilrettelagt bedrift på Karmøy, som leverer alt fra blomster, catering, interiør, treemballasje og paller til å drive en kafé med konferanse- og selskapslokaler.

Det har vært en god opplevelse for Karen Sofie Hesseberg å følge Solstein-bedriften over to sesonger.

I TV Haugaland har de alltid likt å lage små, enkle reportasjer fra Solstein. Det engasjerer publikum. Så kom det opp en idé fra markedsavdelingen om at de skulle følge bedriften over en lengre tid. De søkte om tilskudd, og snart var Karen i gang med å følge gjengen i Solstein over to år sammen med fotograf Andreas Drange Jensen. Sammen skildrer de hverdagslige situasjoner, og resultatet blir overraskende god TV.

– Vi vil ikke at serien bare skal være en koseserie, sier Karen, før hun fortsetter: Alle er vi jo annerledes på en eller annen måte, enten ut- eller innvending. I samfunnsdebatten oppdager jeg at det er mange som er stemmeløse, og som aldri får fem minutter i rampelyset. Det har vært mitt overordnede mål. Når jeg får lage saker tett på mennesker, er det det beste jeg gjør.

Det var et bevisst valg å ikke introdusere «diagnosene» til personene på arbeidsplassen fra starten av. Seeren får mulighet til å bli kjent med personen før de får vite hvilken merkelapp de har klistret til seg.

Karen fikk selv oppleve å bli raskt inkludert i fellesskapet uten at de ansatte hadde et behov for å sette en merkelapp på henne. De ansatte løp ikke rundt med merkelapper på hverandre heller. I løpet av opptaksprosessen har det endret henne til å bli mer forsiktig med hvordan vi alle definerer hverandre.

Våren 2017 var bandylaget fra Solstein med på å representere Norge under Paralympics i Østerrike. Da Karen stakk ut på treningssenter der under opptakene, ble inntrykket plutselig veldig plastisk. Hele budskapet der var en sykelig opptatthet av utseende. Men når hun kom tilbake til hallen med Paralympics deltakerne, og så alle de ulike menneskene fra hele verden komme sammen, var det som å komme tilbake til det ekte, virkelige livet – på en god måte.

Bandylaget fra Solstein gjorde en sterk innsats for Norge under vårens Paralympics.

Hun medgir at serien også har en politisk spydspiss:

– Det er tanken på at det nesten ikke er mennesker med Downs syndrom igjen i Danmark, denne debatten som gikk med Sterri i vår, som sa at mennesker med Downs ikke kan leve fullverdige liv. Det ligger der som en ekstra pådriver. Siste episode i sesong to er en spesiell hilsen til Sterri. Der er det et intervju med Vidar Flotve Birkeland med Downs syndrom, på 21. mars (red: Verdensdagen for Downs syndrom), hvor han forteller om livet og sine opplevelser i et unikt, sjeldent øyeblikk.

– Jeg kjente meg så lykkelig for at han slapp meg inn på sine tanker om livet, og der sier Vidar blant annet følgende: «Livet er en veldig god tanke inne i hodet mitt. Jeg er mongoloid. Jeg forstår ikke så mye. Men jeg spør, og jeg får hjelp, og det liker jeg veldig godt.»

For Karen Hesseberg oppsummerer disse siste episodene i begge sesongene godt tanken om at ingen av oss kan definere andres livskvalitet.

Det lederne på Solstein forteller om, er at serien har gitt arbeidet på Solstein en ny status. Det er ikke lenger stigmatiserende å jobbe der, men nå strømmer søknadene inn fra alle slags mennesker. De ansatte forteller om at andre er misunnelige på dem for at de får lov til å jobbe der.

En annen person som har fått livet sitt forandret på Solstein, er Jofrid, som heller motvillig ble med i et intervju i løpet av første sesong. Da hun først kom til Solstein, var hun preget av angst, og holdt alle på en armlengdes avstand fra seg.

Da Jofrid hadde fått lov til å begynne å fortelle om fortrengte minner i første sesong, satte det i gang en vanskelig prosess hos henne. Men nylig hadde Jofrid tatt kontakt med kamerateamet for å høre om hun kunne være med i en ny episode. Nå ser hun folk i øynene, deler ut klemmer, og har tatt syvmilssteg.

– Du kan få tårer i øynene bare av å tenke på det. Det er fantastisk at det å fortelle historien hennes kan ha vært med på å gi henne et nytt liv, forteller Karen.

Sesong to er nå ferdig innspilt og det har blitt sluppet en bok, så nå er Karen og Andreas nok ferdig med Solstein for en stund. Men på Solstein fortsetter dagene som normalt i et herlig mangfold, som et forbilde på inkluderende arbeidsliv.

Men det er jo ikke Solstein-bedrifter over hele landet. Vi spør henne til sist om hva hun tror skal til for at menneskene som jobber her, skal komme seg inn på det vanlige arbeidsmarkedet.

– Det har jeg lurt mye på. Jeg tenker at hvis noen av bedrifter senker skuldrene litt, og spør seg om hva slags verdier disse personene kan tilføre til arbeidsmiljøet. Jeg tror de kunne fått utrolig mye igjen for det, om de bare ønsket å ta det litt roligere i starten, men se på hvilke langsiktige gevinster det vil gi. Da vil de få spesialisert arbeidskraft som er veldig dyktig, veldig dedikert, og skaper et godt miljø.