Kunsten å bli hundre. Visdom og tjuvtriks blant de eldste av oss.

Det blir stadig flere hundreåringer. I 1990 var 300 nordmenn over hundre, i starten av 2021 var antallet 1270. Men fortsatt er det en liten andel av befolkningen som når milepælen. Hva er det som skal til? Thomas Aune har lett høyt og lavt og reist langt for finne svarene.

Han har møtt Norges eldste jeger, Norges eldste med førerkort, Nordens eldste mann, en engelsk 107-åring som hjalp Saddam Hussein med astmaen og en inder som hevder han er verdens eldste mann. Og mange flere. 

Rådene han fikk av disse spreke gamlingene spriker i alle retninger. Noen har aldri spist seg helt mett, mens andre har forsynt seg grovt, noen har drukket hver dag, mens andre aldri har rørt en dråpe. Men forskerne er enige om at det er større sjanse enn noen gang for å bli hundre - hvis du er aktiv, har et sosialt liv og lever etter den gamle regelen om at en god latter forlenger livet.

Dette fargerike persongalleriet vil garantert motivere deg til å leve så lenge som mulig!

I Kunsten å bli hundre får du en rekke tips og ikke minst lister over:

Yrker du kan ha og fortsatt bli over hundre
Hundreåringer i jobb
Norges beste fylker å bo i for å bli over hundre
Bestenoteringer for menn og kvinner over hundre
Gamlinger som spiste og drakk usunt
Hundreåringer som har hygget seg også etter fylte hundre

Utdrag 

Ole Andreas Lillemoen var Norges eldste jeger. Han åpnet våpenskapet sitt og viste frem en børse.
– Det er en gammel mauser, har hatt den siden krigen.
Inni skapet hadde han en nyere rifle også, som han brukte sist han tok skyteprøve.
– Jeg var på skytebanen forrige onsdag og klarte prøva med en gang.

Lillemoen var hundre år og sju måneder da han passerte nok en skyteprøve og var klar for sitt 82. år med elgjakt. I løpet av de årene hadde han drept et par hundre elg, de aller fleste hadde han skutt. Men ikke alle.

Under krigen var det ulovlig for nordmenn å ha våpen. Familien Lillemoen hadde likevel beholdt noen geværer, så de kunne jakte og skaffe mat til seg selv og andre motstandsfolk. En dag så Ole Andreas og faren en elg ute på et jorde. De prøvde å skyte den, men traff ikke. De turte ikke skyte mer, i tilfelle tyskerne ville høre dem. Så Ole Andreas festet en kniv i enden av en stokk og satte etter elgen på ski med stokken i den ene hånden.
– Så da kom jeg opp på siden av elgen og hogg kniven i strupen på den! Og jeg var full av blod. Den løftet frambeina og rappet til meg her, sa han og viste frem ribbeina sine.
– Knakk de?
– Ja, ja.

Hvis du ikke hadde visst at Lillemoen var interessert i å jakte elg, hadde du ikke trengt å være lenge i hjemmet hans på Hadeland, før du hadde gjettet det. Det var treskjæringer av elg på døra, små trefigurer av elg i stua, og på en av veggene hang noen elgskaller med gevir.

Da jeg besøkte ham i februar 2020, bodde han fortsatt på gården hvor han ble født i 1919. Om han kanskje ikke var like rask og kvikk som da han skjøt sin første elg i 1939, var han i veldig god form.
– Det er jo rart. Nå er jeg hundre år og sju måneder. Ikke har jeg briller, ikke høreapparat. Tennene mine har jeg også, sa han og viste frem tanngarden.
Han gikk tur hver dag etter frokost.
– Koker egg da, og spiser en god frokost, og så sitter jeg og prater litt med meg sjøl. Prater om gamle dager.

Under disse morgensamtalene med seg selv kom han kanskje inn på noen av de mest dramatiske episodene fra krigen. Som i april 1940, da han ble skutt under kamper med tyskerne på Tretten i Gudbrandsdalen.
– Jeg fikk ei kule som gikk inn her, sa han og pekte på seg selv, like ved kravebeinet.
– Du var ganske nær døden da?
– Var ikke langt unna!

Eller senere i krigen, da han var på tiurleik og alt plutselig ble svart. Han våknet med masse hagl i ansiktet, men ante ikke hvor det kom fra. Ikke fikk han noen varige mén heller.

Ole Andreas Lillemoen er ikke en vanlig hundreåring. De fleste hundreåringer er mer preget av alderen. Men det er med hundreåringer som med førtitoåringer: de er forskjellige. Noen bor hjemme, noen bor på hjem, noen liker å se på TV, andre liker treskjæring.

Lillemoen er i siste kategori. Han tilbringer kveldene med noen enkle redskaper og skjærer ut i det han har for hånden av tremateriale. Han har laget mange gardinbrett til familien og andre i bygda, det lengste fem meter langt. Og så liker han å fortelle historier.

For eksempel om en gang han jaktet i Østerdalen, men dro vekk fra jaktkameratene, siden det var så lite elg. Etter en stund fant han ut at han skulle fyre opp et bål og gikk ned til en bekk for å hente vann til kaffekjelen.
– Da jeg kom opp igjen, stod Nordens peneste dame ved bålet. Fy flate!
Hun slo seg ned og tilbrakte natten ved siden av ham ved bålet.
– Morgenen etter så slo hu armene rundt meg og klemte meg. Skal si deg én ting, men det må du aldri gjenta, for den dagen er du død, sa hu. Og der fikk jeg se den, der kom kurumpa opp! Lillemoen brøt ut i latter mens han forklarte at det var huldra han hadde møtt oppi Østerdalen, og fortsatte å le enda høyere.