CCS avgjørende for norsk og tysk industri

For industrien finnes det ingen annen utvei. Skal den redusere sitt CO2-utslipp må den ha karbonfangst og -lagring (CCS). For å få etablert en fullverdig verdikjede er det internasjonalt samarbeid som gjelder. Norge og Tyskland er i et skjebnefellesskap, og det er på tide at CCS på ny blir vurdert i Tyskland.

Ifølge FNs klimapanel må verden høyst sannsynlig ha en rask og omfattende utbygging av CCS for å unngå at jorden varmes opp med mer enn to grader.

CCS er en mulighet for å fange og lagre CO2-utslipp i bakken, slik at den ikke slipper ut i atmosfæren. Utslippene kan komme fra industri- og kraftprosesser, men også fra hydrogenproduksjon ved reformering av naturgass.

Om lag 27 prosent (IEA, 2016) av verdens CO2-utslipp kommer fra industrielle prosesser. Der kraft- og varmeproduksjonen forholdsvis enkelt kan erstatte fossile med fornybare energikilder, er dette langt mer utfordrende for industri. Et eksempel er sementproduksjon, hvor nesten 2/3 av utslippene kommer fra spaltingen av råmaterialet kalkstein. Tilsvarende gjelder for forbrenning av sortert restavfall som ikke kan eller bør materialgjenvinnes. Fangst av CO2 fra produksjonsprosessen er eneste teknologi som kan eliminere slike utslipp.

CCS utføres allerede i industriell skala i blant annet Norge og Canada. Det er derfor teknisk fullt mulig å gjøre dette i dag. I Norge har Equinor benyttet CCS på Sleipnerfeltet i mer enn 20 år og på Snøhvit i mer enn 10 år.

Det er likevel et stykke å gå før CCS blir en kommersielt levedyktig teknologisk løsning i øvrig industri. Det må etableres en fullverdig CCS-kjede som kan bidra til at CO2 skilles ut fra de ulike prosessene mest mulig effektivt, og som transporteres og lagres til lavest mulig kostnad. Dette krever at flere aktører tør å ta beslutninger som berører den samme kjeden, og at det skaleres for å få nok volum til å oppnå industrialisering og kostnadseffektivisering. Denne teknologiutviklingen vil ikke gå fort nok uten flere internasjonale pilotprosjekter.

Om Europa skal bli et lavkarbonsamfunn innen 2050, spiller Tyskland og CCS en helt sentral rolle. Tyskland står for rundt en femtedel av EUs totale CO2-utslipp. Omtrent 15 prosent av landets totale CO2-utslipp – 137 millioner tonn CO2 årlig – kommer fra energiintensiv industri som kjemisk industri, sement og stål. Alle disse tre industriene har CO2-utslipp gjennom industrielle prosesser som ikke kan hindres ved hjelp av tiltak som elektrifisering, energieffektivisering eller resirkulering. CCS er eneste løsning for nesten 50 millioner tonn årlig CO2-utslipp fra tysk industri. Dette er like mye som hele Portugals årlige CO2-utslipp, og sier ikke rent lite om hvor stor utfordringen og samtidig også potensialet er for tysk industri.

Tyske industri- og forskningsaktører etterspør ny debatt om CO2-håndtering

Det eneste pilotprosjektet som er gjennomført i Tyskland er ved brunkullkraftverket «Schwarze Pumpe» i Ketzin/Havel i Brandenburg. Alle andre prosjekter som er blitt igangsatt eller planlagt, er blitt avlyst på tidlige stadier grunnet sterk motstand i befolkningen.

Den tyske debatten om CCS har nemlig aldri kommet helt i gang, og CCS er i dag selv blant tyske miljøvernere et kontroversielt tema. I de innledende diskusjonene på 2000-tallet ble for mye vekt lagt på rollen CCS kan spille for kullkraftverkene, en industri som i utgangspunktet ganske enkelt kan erstattes av fornybare energikilder som vind og sol i kombinasjon med lagring, samt gass og energieffektivisering. Samtidig ble CCS sin betydning for energiintensiv industri underkommunisert.

Dette førte til en lite konstruktiv debatt i Tyskland. Frykten for at energiselskapene med slagord som «kullets renessanse» og «clean coal» kunne legitimere økt levetid for kullkraftverkene ved bruk av CCS skapte en mistro mot teknologien og bidro til sterk politisk motstand både mot seismiske tester, nye pilotprosjekter og en CCS-lov som skulle legge til rette for flere pilotprosjekter.

Da den tyske loven åpnet for CCS-pilotering i august 2012, ble det opprettet en klausul om at hver enkelt region kan legge inn forbud mot CO2-lagring på sitt eget territorium. Schleswig-Holstein, en av regionene med spesielt opphetet debattklima, benyttet seg av denne muligheten i 2014. Det samme gjorde Mecklenburg-Vorpommern og Niedersachsen. Dermed ble hele den tyske kystlinjen skjermet fra CO2-lagring, og med det også de beste geologiske formasjonene for denne typen storskala CO2-lagring.

For å oppnå utslippskutt som monner, er det i industrien likevel en stigende erkjennelse av at man ikke kommer utenom CO2-håndtering. Høsten 2018 publiserte det vitenskapelige teknologirådet Acatech sammen med partnere fra blant annet tysk energiintensiv industri og miljøorganisasjonene WWF og Bellona en rapport med anbefalinger for veien videre for CO2-håndteringsteknologi i Tyskland, og forsøkte med det å legge til rette for en ny, faktabasert debatt om behovet for CO2-håndtering. Ifølge rapporten er det viktig at Tyskland endrer holdning til CO2-håndtering, og det ganske fort om teknologien skal utvikles raskt nok til å kunne kommersialiseres innen 2030.

– For å nå klimamålene for 2050 behøves det nytenkning og idérikdom. Om teknologi for CO2-håndtering skal være tilgjengelig innen 2030, må den utvikles ganske snart, sier Hans-Joachim Kümpel, forskningsleder for CO2-håndtering ved Acatech.

Store industriselskaper som BASF og Heidelberg Cement påpeker også betydningen av CCU (Carbon Capture and Utilization), som innebærer at CO2 fanges fra industrielle prosesser og deretter forvandles til syntetiske stoffer med hjelp av hydrogen. De syntetiske stoffene kan deretter brukes på nytt, enten i nye industrielle prosesser eller i transportsektoren.

At det i Tyskland kanskje legges vel så mye vekt på CCU som CCS, bekreftes av Hans-Joachim Kümpel i et intervju med næringslivsavisen Handelsblatt:

– Først handler det om å unngå CO2-utslipp. Ved neste skritt kan man så tenke på CCU. Først når alle andre muligheter er utelukket, kommer CCS i betraktning. Det må gjøres klart at CCS alltid skal være siste mulige løsning.

I en rapport fra i fjor om utviklingen av CCS-teknologi i Tyskland og i verden, publisert av den tyske Forbundsdagen, kommer det frem at dagens CCS-lovgivning er til hinder for nye CCS-prosjekter, og at det derfor er behov for en revisjon. Ikke bare gjør exit-klausulen for tyske regioner at de delene av landet som har de beste geologiske formasjonene for CO2-lagring er skjermet fra nye prosjekter – i praksis tillates det dessuten ingen nye pilotprosjekter, ettersom dagens lovverk kun tillater vurdering av søknader som kom før 31. desember 2016.

Loven sier imidlertid ikke noe om fangst og opprettelse av en CO2-infrastruktur for transport av CO2 – det er altså bare lagringsdelen som hindres av dagens lovverk. Det er også nettopp her, innen transport og lagring, at Norge kan komme med et viktig bidrag til tysk industri.

Den norske visjonen for CO2-håndtering

I Norge hersker det nemlig tilnærmet fullstendig enighet om at CCS er en viktig del av løsningen for energiintensiv industri.

Trude Sundset, direktør for Gassnova forteller at Norge er godt i gang med planleggingen av en infrastruktur for CO2-håndtering som prosessindustrien med flere kan benytte seg av, hvilket vil gi helt nye muligheter for konkurransedyktige produkter i et klimaperspektiv.

– Slik kan Norge bli et ledeeksempel og katalysator for nye CCS-prosjekter over hele verden. Vi opplever en økende interesse fra flere europeiske land, understreker Sundset.

Der tyske eksperter forventer at kommersialisering av CO2-håndtering tiltar først fra 2030, forventer Norge nemlig å ha etablert en infrastruktur for hele CCS-verdikjeden allerede i 2023-2024. Visjonen er å utnytte de enorme reservoarene på norsk kontinentalsokkel til å lagre store mengder CO2 på havbunnen. Det norske fullskala-prosjektet for CO2-håndtering, Northern Lights, planlegger å lagre opp mot 1.4 millioner tonn CO2 årlig, og vil bli det første prosjektet som transporterer og lagrer CO2 fanget fra anlegg både i prosess- og avfallsindustrien. Prosjektet er dermed helt unikt i internasjonal sammenheng.

Fra Norcem (eid av tyske Heidelberg Cement) sitt anlegg for sementproduksjon skal 400 000 tonn CO2 fanges årlig. Dette utgjør ca. 50 prosent av anleggets årlige utslipp. Samme mengde CO2 skal også fanges fra avfallsanlegget på Klemetsrud i Oslo. På begge anleggene vil det bli etablert et prosessanlegg for å kjøle CO2 ned til flytende form. I tillegg vil det være lagertanker som oppbevarer flytende CO2 mellom hvert skipsanløp. Fra anleggene transporteres CO2en med skip til Kollsnes på Vestlandet, rett utenfor Bergen. Herfra vil CO2en bli mellomlagret og transportert i rør frem til reservoaret hvor den injiseres.

Equinor, som sammen med partnerne Shell og Total er ansvarlig for prosjektet, planlegger å legge inn en del overkapasitet i lagringsinfrastrukturen. Det betyr at lageret kan ta imot CO2 fra flere utslippskilder. Rørledningen som hittil er valgt, kan ta imot 4 millioner tonn CO2 per år, altså fem ganger mer enn de totale utslippene fra de to anleggene som hittil er med i prosjektet. Slik kan det norske CO2-håndteringsprosjektet senke barrierene for kommende prosjekter. Siden skipstransport legges til grunn, er lageret også lett tilgjengelig for CO2-utslippskilder fra industri i andre land, som for eksempel Tyskland.

Europa må gå sammen for å realisere CCS

Om en infrastruktur for CO2-håndtering skal kunne bygges opp og bli kommersielt levedyktig, er det viktig at hele Europa spiller på lag. Tysk energiintensiv industri er avhengig av CO2-håndtering for å kunne kutte store mengder CO2 fra industrielle prosesser, men det er lite sannsynlig at det vil bli aksept for lagring av CO2 på tysk grunn med det første. Samtidig er et av de viktigste suksesskriteriene for det norske lagringsprosjektet at det også tilrettelegges for CO2-håndtering i europeiske naboland. Her kan begge land spille hverandre gode.

Ifølge Steinar Eikaas, leder for lavkarbonløsninger i Equinor, er det avgjørende for opprettelsen av en infrastruktur for CO2-håndtering at det etableres så mange europeiske pilotprosjekter som mulig.

– Tyskland vil, med sin prosessindustri og geografiske nærhet til Norge og norsk kontinentalsokkel, være en naturlig partner i fremtidens CO2-infrastruktur. Men for at dette skal bli en realitet, er det på tide at Tyskland på ny vurderer CCS som en mulig klimaløsning, sier Eikaas.

Er du interessert i hvordan CSS påvirker industri og energimarkedene? Delta i diskusjonen på German-Norwegian Energy Dialogue på Ekebergrestauranten den 25. april.