I tankeboblen til Makeda

Uansett hvor langt artistkarrieren skulle ta Ina Makeda Halvorsen Dyhre, er hun bevisst på aldri å glemme fødelandet sitt: Etiopia.

Foto: Ina Makeda Halvorsen Dyhre

– Hvordan har deltakelsen i The Voice vært og hva har erfaringen gitt deg?

– The Voice var veldig gøy, spennende og lærerikt. Jeg hadde opprinnelig tenkt at det ikke var noe for meg. Jeg var med i «Korslaget», men jeg liker egentlig ikke sånne musikkonkurranser da de er mest for underholdningens skyld. For meg er ikke musikk en konkurranse. Men det var kult å bli spurt og jeg har lært så mye. 

– Hva har du gjort i etterkant?

– Siden jeg røk ut av The Voice har jeg jobbet i studio med en EP som forhåpentligvis kommer til sommeren. 

Makeda er også snart aktuell som artist på Mandarifestivalen fra 22. til 24. mail i Oslo.

– Når oppdaget du at du kunne synge og hadde et talent?

– Jeg har alltid vært veldig musikalsk av meg. Siden jeg var liten har mamma og pappa dyrket mine røtter med afrikanske elementer. Alt fra musikk til mat. Det var på ungdomsskolen at jeg fikk høre fra medelever at jeg var god til å synge. Jeg gikk musikklinjen ved Bleiker videregående skole og det var musikktimene som var gøy i skolehverdagen. Jeg gikk også på en folkehøgskole en stund, men det var ikke noe for meg. Så begynte jeg å kore for Envy (Oslo-duoen som blant annet fikk en stor hit med låta «One Song» i 2011, red. anm.) for tre–fire år siden.

– Bruker du bakgrunnen din som inspirasjon i musikken?

– Jeg øver meg på å skrive egne tekster. Med tiden håper jeg å legge inn afrikanske elementer. En dag håper jeg å kunne bruke bakgrunnen min i sangtekstene og nå ut til andre adopterte. Det er mange mørke artister der ute, og jeg tror at bakgrunnen jeg har er et pluss.

– Du var en av de første adopterte fra Etiopia. Hva tenker du om at du er adoptert, og har du vært tilbake?

– Jeg har vært tilbake i Etiopia flere ganger. Første gang da vi adopterte broren min i 1993 og andre gang for tre år siden. Da var vi små, og jeg tenkte ikke over det i det hele tatt. I dag tenker jeg at det er kult at mine foreldre har vært så flinke til å dyrke det etiopiske. Og at vi fikk beholde våre etiopiske navn – Isak og Makeda. Når jeg tenker på adopsjonen i etterkant så er det mye «hvis» og «hva om». Jeg føler meg veldig heldig som har blitt adoptert. Hvor fint er det ikke å ha to land? Du har alle muligheter.

– Har du støtt på noen utfordringer fordi du er adoptert?

– Jeg har ikke hatt noen erfaring med rasisme. Heldigvis. Folk synes det er spennende at jeg er adoptert og mine flerkulturelle venner tenker ikke over at jeg er adoptert. For dem er jeg like afrikansk som det de er. Når jeg tenker meg om, er det mest moren min som har den erfaringen, siden hun har vært den med to mørke barn. Det er når folk ser og møter foreldrene mine at de skjønner at jeg er adoptert. Alle har en historie, men det er ikke alltid folk skjønner det. De tror bare at jeg har vært på et barnehjem og spør hvor mye adopsjonen og jeg kostet.

– Hva vil du si til andre unge adopterte som er usikre på seg selv, sin identitet og sine talenter?

– Familien man har kommet til er med på å forme en og gjøre en sterkere. Musikk er en skummel ting å hoppe inn i fordi alle dømmer deg på ulike måter. Det tok lang tid for meg å kunne stå på scenen og jeg kan ikke helt være meg selv der ennå. Man skal ikke være redd for at ting tar tar tid. Og man må kunne elske og skryte av seg selv, og synes man selv er flott. Vær rundt folk som gjør deg glad og gjør ting som gjør deg selv glad. Jeg tror det er lurt å være litt opptatt av hvor man kommer fra og utforske det. Det kan hjelpe å gå inn i seg selv og få glede av det på den måten. De som velger ikke å ha noe med fødelandet å gjøre går absolutt glipp av noe. Man kan ikke fornekte at man er mørk og fra et annet land.

– Hva er planene dine fremover?

– Nå er musikken en fulltidsjobb der jeg synger og øver hver dag. Jeg tror man kan gjøre store ting bare man får et stort nok navn. Som for barna i gata i Etiopia. Jeg er veldig nysgjerrig på hvem moren og faren min er. Drømmen er å kunne møte og finnet ut hvem min biologiske mor er.

Artikkelen er hentet fra Adopsjonsforums medlemsmagasin nr. 1 2014.