​En dukkegjeng

Jeg er av den entusiastiske typen, og i jobben min er det heldigvis mange muligheter til å la seg rive med. De nydelige Europa-frimerkene som kom ut nå i juni skapte et slikt øyeblikk. Jeg tenkte aldri over hva som prydet frimerkene før jeg begynte i Posten, men nå vet jeg bedre. Bak hvert minimerke ligger nemlig en unik historie. Det lille merket med en tretrinnsrakett av Annedukker gjorde inntrykk.

Jeg hadde en gang en Annedukke. Det vil si, mamma hadde en gang en Annedukke som jeg fikk lov å arve. Jeg tror den var ganske intakt da jeg overtok fostermoransvaret, med sin karakteristiske hårrullsveis, bitte lille munn og oppsperrede øyne. Vakker på sitt gammel dame-aktige vis. Etter endt opphold på rommet mitt var Anne mer vanskjøttet enn vakker. Sannheten er at jeg aldri var spesielt interessert i å leke med dukker, men heller i hva man kunne gjøre med dem. Klippe håret, for eksempel. Og neglene, eller fingertuppene ble det vel, siden de var så mini. Sminke øynene med blå kulepenn ga et helt nydelig resultat, for ikke å snakke om hvor lenge det varte – datidens permanent make-up. Oh, it’s all coming back to me now!

I og med at jeg jobber i Posten og har vært i kulissene rundt frimerkeutgivelsen vet jeg nå at Annedukkens far het Åsmund S. Lærdal, og at lekene hans har vært en viktig del av barndommen for flere generasjoner norske barn. Den driftige Stavanger-karen var nyskapende da han begynte å bruke PVC i produksjonen av dukker og leketøy. I 1953 ble Anne født. Hun kom i tre størrelser og ble en stor suksess, selv om hun var ganske kostbar. 

Ulik bakgrunn, erfaring og referanser gir ulike reaksjoner. Da vi i redaksjonen fikk se Gamle leker-frimerkene, frembrakte det to ulike oppfatninger. Det var oss som husket eller hadde hatt en Annedukke, og så var det de som syntes den minnet om dukkelignende figurer fra skrekkfilmer. En helt annen type entusiasme der, altså. Men den fikk meg til å tenke. På stakkars Anne som nok fremdeles ligger i kassen med gamle leker i kjelleren i barndomshjemmet. Lurer på hvilken form for entusiasme døtrene mine vil vise når jeg overlater henne, som en gang var en bestselger i Europa, til dem. Kanskje hun fremdeles kan reddes? Redda Anne - död eller levande!

Ettertenksom sommerhilsen

Hege Ø. Grubben

Redaksjonssjef, konsernstab Kommunikasjon